En mors tunge
Jeg har for første gang lest en hel bok på punjabi. Det er den på bildet, Jin Loyan Jag Moheya av Dilip Kaur Tiwana. Tittelen kommer fra Guru Granth Sahib og er for vidløftig til at jeg tør å begi meg ut på en oversettelse, men det er en sosialrealistisk beretning om tre nyutdannede lærere som tar arbeid ulike steder nord i India. Først tilbringer de et par år i fjellbyen Dharamsala, så i et par andre byer, før alle utenom hovedkarakteren enten migrerer eller gifter seg, får barn og ender opp i ganske klassiske kvinnelige liv. Det tok meg to måneder å lese de hundre sidene som utgjør romanen. Man kan også si at det tok meg to tiår å lese denne boken, at all tid fra og med de frustrerende timene jeg tilbrakte bøyd over den lille krittavla på gulvteppet i stua mens mamma lærte meg «ੳ, ਅ, ੲ …» har ledet fram til dette.
På norsk sier man i dag oftere og oftere «førstespråk» enn morsmål for å anerkjenne at språket man tilegner seg som sitt første ikke nødvendigvis avleveres fra mor og familie. R. forteller at tenåringssønnen hennes nekter å snakke arabisk, og at selv om det er en sorg for henne, fordi det er hennes morsmål, er det hans valg. Språk er sosialt, og språket han trenger for å overleve i sin hverdag er norsk, ikke arabisk. B. forteller at hun er mer stolt over romanen hun har oversatt fra tyrkisk, enn hun er over sine egne bøker. Tyrkisken er blitt overlevert henne på tross av, det var ingen selvfølge at hun skulle ende opp med å beherske det så godt. En kollega forteller at han har helt sperre for å lære seg urdu nå i voksen alder, fordi det i barndommen var så fælt at alle i familien lo av uttalen hans.
Språk er komplisert. Det er ingen fast størrelse, selv om det kan virke sånn når man står på utsiden av det og kikker inn. Språk er tøyelig, relasjonelt, alltid i bevegelse. Språk er også emosjonelt, fullt av mestring, tilknytning og avstand, glede, sorg og frustrasjon. Språk er derfor også avslørende, det sier noe om livet man har levd. Hva er det jeg prøver å si? At jeg er stolt over å ha fullført denne boken, for det tok sin tid.
Mutters Zunge
Ich habe das erste Mal ein Buch komplett auf Punjabi gelesen: Jin Loyan Jag Mohey von Dilip Kaur Tiwana (hier in der Abbildung). Der Titel stammt aus der heiligen Schrift der Sikhs, dem Guru Granth Sahib, und ist zu komplex, um eine Übersetzung zu wagen. Es handelt sich um eine sozialrealistische Erzählung über drei frisch examinierte Lehrerinnen, die in unterschiedlichen Teilen Nordindiens arbeiten. Die ersten Jahre leben sie im Bergort Dharamsala, später dann in anderen Städten, bis alle – außer der Hauptperson – entweder auswandern oder heiraten, Kinder bekommen und in einem typischen Frauenleben landen. Ich habe zwei Monate gebraucht, um die hundert Seiten des Romans zu lesen. Man könnte aber auch sagen, dass es mich zwei Jahrzehnte gekostet hat, dass nämlich all die frustrierenden Stunden dafür notwendig waren, die ich gebeugt über die kleine Zeichentafel auf dem Wohnzimmerteppich verbracht hatte, als Mama mir «ੳ, ਅ, ੲ …» beibrachte.
Auf Norwegisch spricht man heute eher von der «Erstsprache» als von der Muttersprache, um auszudrücken, dass die Sprache, die man als erstes lernt, nicht notwendigerweise von der Mutter oder der Familie weitergegeben wird. R. erzählt, dass ihr Teenager-Sohn sich weigert arabisch zu sprechen, und dass dies seine Entscheidung ist, auch wenn sie das traurig macht, weil es ihre Muttersprache ist. Sprache ist sozial und die Sprache, die er in seinem Alltag braucht, ist norwegisch, nicht arabisch. B. erzählt, dass sie mehr Stolz für den Roman empfindet, den sie aus dem Türkischen übersetzt hat, als für ihre eigenen Bücher. Türkisch hat sie trotz allem gelernt und es ist nicht selbstverständlich, dass sie es so gut beherrscht. Ein Kollege erzählt, dass er regelrecht blockiert ist, als Erwachsener Urdu zu lernen, weil sich in seiner Kindheit alle in der Familie über seine Aussprache lustig gemacht hatten.
Sprache ist kompliziert. Sie ist nicht starr, auch wenn es von außen betrachtet so scheint. Sprache ist vieldeutig, beziehungsreich und immer in Bewegung. Sprache ist auch emotional, voller Herausforderungen, Verbindungen und Abstand, Freude, Trauer und Frustration. Sprache ist deshalb auch entlarvend, sie sagt etwas über das Leben, das man gelebt hat. Was möchte ich damit sagen? Dass ich stolz bin, dieses Buch zu Ende gelesen zu haben, denn es brauchte seine Zeit.
Übersetzung: Valeska Henze
A mother’s tongue
For the first time ever, I have read an entire book in Punjabi. It’s the one in the picture, Jin Loyan Jag Moheya by Dilip Kaur Tiwana. The title comes from Guru Granth Sahib and is too broad for me to attempt a direct translation, but it is a social-realist account of three newly qualified teachers who take jobs in different places in the north of India. First, they spend a couple of years in the mountain town of Dharamsala, and then in a couple of other towns, before all of them except the main protagonist either migrate or get married, have a child and end up living pretty classic female lives. It took me two months to read the hundred pages that make up the novel. But you can also say that it took me two decades to read this book, that everything has led me to this moment, starting with those frustrating hours I spent hunched over the small chalk board on the carpet in the living room while my mom taught me «ੳ, ਅ, ੲ …».
In Norwegian, it’s becoming more and more common to say «first language» rather than mother tongue in acknowledgement that the language you acquire as your first does not necessarily come from your mother or family. R. talks about how her teenage son refuses to speak Arabic, and that even though this is a cause of great sorrow to her, as it is her mother tongue, she respects his choice. Language is social, and the language he needs to survive on a daily basis is Norwegian, not Arabic. B. says that she is more proud of the novel she has translated from Turkish than she is of her own books. Turkish has been handed to her despite the fact that it was by no means a given that she would end up mastering it as well as she did. A colleague says that he has entirely given up learning Urdu as an adult because he couldn’t bear it when, in his childhood, his whole family laughed at his pronunciation.
Language is complicated. It’s not fixed, although it can seem like it when you’re on the outside looking in. Language is elastic, relational, always in movement. Language is also emotional, filled with mastering, attachment and distance, joy, sadness and frustration. Language is thus also revealing – it tells us something about the life we have lived. What is it that I’m trying to say? That I’m proud to have completed this book, because it took its time.
Translation: Jane Graham
Teilen








